Tanker....

Jeg er i et slags vakum, jeg kjente ingen av de som nå er enten drept, skadet eller merket for livet på Utøya. Men jeg vet hvem noen er, og det er på en måte "mitt miljø". På en måte er jeg glad for at jeg nå begynner å bli så gammel at det ikke er mange av mine venner som er der ute, på en annen side er det helt forferdelig å tenke på at de som er der ute har såvidt begynt på livene sine. Det er unge mennesker som skal starte på voksenlivet og som såvidt har snust på hva verden har å by på. Det er nå en mengde unge mennesker som aldri kommer til å bli de samme, men som for alltid må bære med seg et mareritt.

Utøya har for mange i mange år vært det de har gleda seg til hele våren og det de har snakka om halve høsten. Der har det blitt tent mye engasjement hos unge mennesker og flere av de har jo senere blitt viktige politikere i Norge, og gjort store ting for internasjonalt samarbeid.

Selv har jeg aldri vært der, jeg hører liksom mer hjemme i LO, og har ikke vært representant fra oss der, men venner og bekjente har jo alltid vært der. Noen var der også nå, men etter det jeg vet har de alle kommet seg ut i god behold eller før det skjedde.

Jeg ser at mennesker jeg har møtt i forskjellige sammenhenger gråter og har mista sine nære og kjære, jeg hører en samla AUF-leder som er i dyp sorg, jeg ser at våre statsledere gråter og holder rundt hverandre. (håper virkelig at Eskil Pedersen får lov til å dette litt sammen når kamera ikke er på!) Dette er noe som vi aldri trodde skulle kunne skje på at arrangement som Utøya. Jeg er nok ikke alene om å føle meg litt i vakum for tiden. Glad for at jeg ikke er midt oppi dette helvete, men føler meg allikevel som en del av det. Det er mine folk, det er mitt land og vårt demokrati som er angrepet. Det skaper naturlig nok endel frykt, mye frykt, mye sinne og fortvilelse, men hos meg skaper det en eller annen rar følelse av at det er på tide og engasjere seg litt igjen!

Jo, mitt engasjement er på en måte tent igjen. Jeg har ikke deltatt mye siden jeg fikk barn, jeg får jo med meg endel, men når man ikke jobber faller man utenfor en del forskjellig. Jeg har jo ikke noe verv og dermed liten arene å delta på. Dermed har engasjementet også lagt litt til side. Kjenner at man savner folka, debattene og stemningen når noe slikt skjer. Kanskje skal man tenke på å "melde seg til tjeneste" utover høsten?

Det er viktig å holde fokus på det som gjør Norge spesielt og godt akkurat nå. Vårt demokrati, vår frihet og vår trygghet. Det er ikke så lett, men jeg er ganske sikker på at vi klarer det..
Det er ufattelig at en person alene kan skape så et slikt helvete!


I avisene kan man se ringvirkningene av angrepet. Jeg håper at festivaler som har avlyst gjør dette av respekt for situasjonen og ikke av frykt! Jeg håper at blant annet Øya festival får "kjør på" av politiet og gjennomfører.  Det blir viktig å ikke stoppe opp og avlyse alle arrangement der det er samla mennesker. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å sende sine barn på Norway Cup sånn som det er nå, men vi må stole på at politiet og PST vet hva de gjør og at dersom de sier at det er trygt ; ja da er det trygt. Men som Stoltenberg også sa, "vi skal ikke være naive" - er det fare for andre angrep så satser man ikke menneskeliv, men vi må ikke la oss skremme til hjemmesitting!

Dette ble litt forskjellige tanker, kanskje ikke alt like fornuftig og sammenhengen er kanskje ikke helt på plass. Men det er den faktisk ikke i hverdagen heller nå.
Jeg koser litt ekstra med mine små og min kjære og vi er nok litt mer stille i heimen enn vanlig.

I kveld er det fakkeltog i mange byer. Også her... Sambo tar seg av ungene og jeg stiller. Tenkte først å reise inn til Oslo, men synes det er viktig at vi stiller i egen by når noen har organisert. Vi er berørt av sårede her og det er nok mange AUFere som også trenger å se at vi bryr oss her hjemme.
Så er du her, møt opp på Kirketorvet kl 18!