Nå skal jeg legge til et innlegg i den rekka!
Nylig har en belest og sikkert veldig klok dame, forsker Nina Drange, disputert for phd- graden ved Universitetet i Stavanger med avhandlingen “Omsorgen for barna i velferdsstaten” Noe som i seg selv kunne vært veldig spennende og gitt mange spennende pekepinner. Istedet har folk hengt seg opp i delen om kontantstøtte, at kvinner ikke er tilbake fort nok i jobb etter å ha fått barn og skillet på lavt lønna/utdanna og høyt utdanna/lønna kvinner.
Kan det være at kvinnene og FAMILIENE faktisk ønsker å være hjemme lenger, at de har en mer reel mulighet når det økonomiske tapet ikke er så stort? Kan kvinner i høyere lønnet yrker faktisk ha mindre valgfrihet enn kvinner som ikke sitter i bunnløs gjeld og en inntekt som skal matche?
Kan det være at disse kvinnene som velger å være hjemme med barna, også etter at kontantstøtteperioden er over, faktisk mener at dette er best for deres barn? Hadde de faktisk også valgt å være hjemme selv om ikke kontantstøtten hadde finnes? Jeg finner ingen påstand om hvordan barna har hatt det med mamma hjemme vs det at mamma er i full jobb... I det jeg finner om denne avhandlingene er det mest på kvinner og arbeidsmarked, lite om barna og omsorgen de mottar. Kanskje er ikke den så spennende for almenheten?
Jeg begynner faktisk å bli lei av å bli satt i bås... Høre at jeg ikke deltar til fellesskapet, at jeg jobber mot likestilling, og at jeg er dum som sakker bak i arbeidslivet.
For det første- selv om man er hjemme deltar man i det store fellesskapet. Man oppdrar barn, og på en måte sparer man kommunen og stat for utgifter til barnepass og alt som følger med det dersom det offentlige skal brukes. Jeg letter også arbeidsgiver for mange egenmeldingsdager da alle vet at de aller fleste barn blir syke av og til og at da blir gjerne foreldre det også. (tror min samboer har tatt ut 2 eller 3 syktbarndager, og da har både jeg og ungene vært syke), det hjelper på vikarpotten, dette er ikke grunner for å være hjemme, men det er noe det også!
Og det største jeg gjør for fellesskapet er å gi barna mine gode opplevelser, trygghet og et godt grunnlag for et rikt og godt liv. Er ikke noen få år ute av arbeidslivet verd det?
Det å ha muligheten til å være hjemme sammen med mine barn, selv ha hoveddelen av barnas våkne tid sammen med dem ser jeg på som en fantastisk glede og jeg føler meg meget privilegert som har den muligheten!
Jeg har vært så heldig at jeg denne vinteren, våren og sommern har et vikariat som lar seg kombinere med å være hjemme med ungene. Jeg jobber hvilende nattevakt.
Hadde folk lagt like mye energi for å rette opp i stillingsbrøker rundt om i alle de "kvinnedominerte" yrkene som de gjør på å rakke ned på oss som velger annerledes eller som faktisk jobber disse små, dårlige brøkene, tror jeg det ville vært et helt annet arbeidsliv der ute!
Jeg er på jobb i 11 1/2 time, får betalt for 5 1/2... Dersom jeg hadde hatt full betaling for timene jeg faktisk befant meg på jobb hadde jeg hatt rundt 75% stilling, mot nå som jeg har utbetalt nesten 50%, men kan ikke jobbe opp mer enn 25 % faktisk stilling til - for da utløser det jo overtid, så de regner en stillingsbrøk jeg jobber og kan ta ekstra, og en jeg får betalt for. Dette er heeelt greit i kommunen.
I tillegg er jeg "kun samboer" og dersom ting skulle gå galt et sted nedover veien, så er det vel jeg som har vært hjemme som sitter med skjegget i postkassa.
Men vet dere hva?
For meg er ikke livet penger og pensjon!
Disse åra med ungene, med familieliv og uten "tidsklemma"-
ja de ville jeg aldri vært foruten! (og jeg er ganske så sikker på at min sambo sier det samme om du spør han!)
Noen vil si jeg er både gammeldags og dum, med det er VÅR FAMILIE; VÅRE BARN OG VÅRE LIV!
Jeg skulle ønske likestillingsdebatten, feminister og alle andre som skal fortelle oss hva som er best for våre barn ville flytte fokus over på arbeidslivet og hvordan man kan få til likestilling der, likelønn og gjøre arbeidslivet attraktivt også i kvinneyrkene. La familier selv bestemme hva som passer familien best, legg til rette, men ikke belær/forlang at alle følger statens vei!
Hvem som er hjemme når, hvor lenge og på hvilken måte klarer de fleste familier og ordne utmerket godt selv!! La de som bevist velger en annen måte å leve på enn akkurat det som er riktig i tiden, få gjøre det og heller legg til rette i arbeidslivet for at alle kan delta!
Er nødvendigvis et startstyrt , detaljplanlagt liv i institusjoner med kjønnsløse roller best for barna og oss?
Jeg er også lei alle debattene som du nevner, og er lei av å føle at jeg må "forsvare" min valg. Familien går foran alt, også karriere og pensjon. Ja, man må ha penger og det som er nødvendig, men det har vi, vi klarer oss. OG vi klarer at jeg ikke jobber og tjener penger nå. VI har det topp, akkurat sånn vi vil ha det.
SvarSlettI feminimens navn: la alle kvinner velge hva de vil, uten fordommer!
En liten tanke jeg får er at det ikke er likestilling mellom kvinner, vi som velger å være hjemme er tapere, ikke bare økonomisk, men vi blir heller ikke helt anerkjent. Mange føler seg satt i bås o at man må forsvare sine valg. Kjempesynd!
Ja, det blir ikke iallefall ikke frie valg og muligheter for alle når vi stadig får høre at det vi velger egentlig ikke er bra nok!
SlettJeg kan godt passe andre sine barn, men velger jeg å passe mine egne så er det ikke bra nok.
Sufragettene skjønte det; de hadde noe å sloss for!
SlettMen vi kvinner har aldri vært gode på å skjønne når nok er nok, når vårt behov for likestilling går utover barna, ja da bør vi si stopp!
For fremdeles er det ikke likestilling nok til at mannen med glede tar et år eller to fri, så kona kan jobbe...for han har alltid hatt valget, og velger å "komme seg ut", prate med kollegaer og tenke på annet enn hus,heim og ansvar...hver dag!
Jeg er i en litt annen situasjon enn dere; jeg er 33, samboer og barnløs. På toppen av det hele, er jeg frivillig barnløs, til tross for at jeg elsker (endel, men langtfra alle) barn!:)
Kan tro jeg får skjeve blitt, misforstått sympati og kjeft om jeg snakker ut om mitt valg.
For ikke å si den nydelige, men temmelig hjernedøde kommentaren; "har du banr? Nei? Da kan du ikke skjønner hvordan det er å oppdra dem!"
Nei, jeg har ikke oppdratt egne barn, men jeg har vært et barn engang, og husker veldig godt hvordan de forskjellige delene av oppdragelsen min føltes.
Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg elsker mine 2 små nevøer over alt på jord, og gladelig ville ofret armen for dem, om så var nødvendig, men at jeg samtidig er KJEMPEGLAD for å slippe ansvaret, ja rett og slett jobben med å oppdra:)
JA, jeg vet det er mye kos, men fremdeles ønsker jeg meg ikke egne, forstå det om du kan;)
Min egen barndom var sterkt preget av en mamma som alltid var der, holdt hus og heim i orden, fulgte til og fra skolenda vi ble store nok til dét (ingen sfo på den tiden), luftet bikkja, brettet klær, støvsugde huset, vasket gulv og lagde middag.
Vi ble aldri "kjøpt og betalt", vi fikk kun ukepenger om vi hadde bidratt (søstra mi begynt i 2 års alderen med å rydde sko på skohylla i gangen, det var nemlig det morsomste hun visste;) Vi fikk ukesplan med oppgaver, og oppgavene roterte oss i unga i mellom.
Ellers ble det forlangt at vi oppførte oss både hjemme og sammen med andre, og vi ble snakket til om vi satt og hylte/lagde høy,unødvendig lyd på feks kafe eller i andre offentlige rom.
Dette savner jeg; unger som kan oppføre seg!;)
Tildemor.
Jeg mener at det absolutt burde vært flere som tørte å stå ved valget om ikke å få barn, synes det er et tøft valg av deg og ta!
SlettJa, når er nok nok? Tror nok flere pappaer idagens samfunn faktisk fint hadde valgt å være hjemme dersom det var mer akseptert for en av foreldrene å være hjemme. Men både kvinner og kvinner er forskjellige- ikke alle har det godt om de skal være hjemme i flere år, og ikke alle har det godt med å skulle levere barna fra seg lenge hver dag.. Menn er også forskjellige, og jeg har da hørt pappaer som gjerne skulle vært hjemme et år ekstra, men det har da ikke blitt noe tror jeg..
Vi har vokst opp på samme tid og begge med krav og forventninger fra foreldre. Jeg tror det er sundt jeg. Og prøver å videreføre det til mine barn også. De har noen ting de skal gjøre og det er ikke greit å oppføre seg som man vill bestandig, da får vi avslutte og gå.