Tanker om søvn

For ikke å skrive alt for lange innlegg deler jeg denne opp i to :)

Jeg er ganske bestemt person av meg og når jeg er overbevist om noe er jeg vanskelig å snu. For meg er det viktigste som foreldre å skape trygghet. Trygge barn utvikler seg lettere til sitt best seg, og blir ofte mer sosiale mennesker enn utrygge mennesker.
Måter jeg tror på å skape trygghet er
- faste rammer og klare grenser
- aldri si nei for å si nei. Jeg skal kunne forklare hvorfor jeg sier nei (blir jo mer aktuell senere)
- være en aktiv voksen i barnets utforkning og læring.
- aldri la mitt barn gråte uten trøst. (trassing blir noe annet når den tid kommer, men da kan man jo snakke klare grenser og tydlige voksne igjen)

Tror ikke mange er veldig uening med meg i dette, men når det kommer til praktis er det nok mye forskjellig. Kanskje den siste som skaper mest uenighet. ;) Iallefall når det gjelder søvn og selvaktivitet. For meg er den like viktig der som når barnet slår seg eller andre tydelige ting. Kanskje også enda mer.
Når små barn, slik som baby T gråter enten i seng eller på matta, er det den eneste måten hun vet å be om kontakt på. Hvorfor skal jeg ikke svare på den? For meg blir det unaturlig.

Siden baby T kom med hjem fra sykehuset har jeg mast på pappan om at seng og vogn skal være trygge steder. Ikke steder man blir lagt når man gråter eller bare må være. Mange i byen her ser meg bære mitt barn og trille vogn, men det er sjelden lenge av gange for hun er som oftes snart klar for å ned igjen. Det er jo trygt og hyggelig. :)

Nå har hun tippa 6 mnd og presset fra omverden om at hun skal sove gjennom natten og på eget rom har kommet. Hun flytta på eget rom på fredag, og det har ikke vært noe endring i hennes sovemønster (så det så HS, av og til kjenner faktisk mor sitt barn best!)
Gjennom utdanning, jobb og privat har jeg lest endel om søvn, søvnvaner hos barn og litt om forskjellige måter å lære et barn å sove på (også voksne, siden jeg selv ofte sliter med den delen å sovne). Nå følte jeg det var på tide å friske opp dette litt, for det å la mitt eget barn skrike seg i søvn er noe som ikke kommer til å skje. Uansett hva omverden synes.

Jeg har falt ned på at jeg er mest enig med Elizabeth Pantley og hennes No- Cry metoder (hun har for flere ting) Det er godt å se at flere og flere ønsker andre metoder å lene seg på en skrike seg i søvn eller Dr. Richard Ferber`s metode.
Det begynner også å komme mer forskning på hva langvarig gråt gjør med et barns hjerne og trygghetsfølelse. DET er jammen godt!